Safety (AND STYLE) in numbers

Husker jeg leste historiske registreringstall for skotter i et britisk klubbtidsskrift for ikke så lenge siden. Det var påfallende mange registreringer rett før utbruddet av andre verdenskrig. Over 10 000 valper i løpet av ett år om jeg ikke husker feil. Dette tallet representerer kun de hundene som er registrert gjennom the Kennel Club. Man må regne med at mange, mange flere skotter ble født og solgt uten å bli registrert i klubben i Storbritannia.

Siden har det (bare) gått nedover. Riktignok kan man klappe seg tilfreds på ryggen over at skottetypen vi har i dag er blitt sunnere (bortsett fra fertilitet) og vakrere – men det har jammen ikke blitt flere av dem… I denne sammenheng vil nok mange hevde at det å drette opp en rase som er ”for” populær ikke er bra for rasen, dette har sammenheng med mange ting som for eksempel useriøse oppdrettere uten ansvarsfølelse for type (men med mye ansvarsfølelse for kjappe penger, og enda mindre følelse for å sile ut gode hjem til valpene) og matadoravl og lignende. Man kan si at det er fordeler og ulemper med det meste!

I våre dager hvor Cairn er den eneste ”skotske” terrieren på tetsplass på NTKs registreringsliste, kan man undre seg i hvor det gikk galt hen for vår egen rase? Hva er det som gjør at en tidligere så utrolig stor og populær rase blir så usynlig i det store hundebildet? Er den upopulær og totalt uelsket, eller bare glemt? Hvorfor?

I skotten, hunden som så mange grafisk designere har yndet å stilisere i over 100 år, sine glansdager hadde folk en stil og eleganse som svært få har i dag. Kan det være derfor terrieren vår er blitt glemt? Om du bor i joggebukse og goretex og knapt nok har tid til å gre ditt eget hår – for ikke å snakke om hundens -  er kanskje ikke skotten rasen som appellerer mest? Til det er den for raffinert.

Jeg har i bildet her satt sammen en collage fra den optimistiske mellomkrigstiden – da folk satt pris på stil med stor S. Ikke minst når det gjaldt hundehold!

Skal vi snu trenden sammen?