Jøsh-e-nam-å-daer, åssen slag er´re dær-æ? På spasertur i bydelen Kleiva i Skien for ikke så fryktelig lenge siden ble min venn Gerd Elin Bøe og jeg møtt av denne replikken fra en av byens eldre urinnbyggere, over stakittgjerdet hennes, da vi kom gående med våre fem nydelige skotter. Gerd Elin kommer fra snobbebyen Sandefjord, hun forstod derfor ikke ett ord stakkar. For å oversette hva skiensdamen egentlig sa til vanlig bokmål: Men i alle dager, hvilken rase er dette her da?
Det er en type schnauzer, ikke sant? Dette er et annet spørsmål jeg som skotteeier også ofte får. Spørsmålet blir gjerne stilt av yngre mennesker med et ansiktsutrykk som avslører at de er bittelitt usikre. Sannsynligvis tror de det er resultatet av en gatemiks der en schnauzer har vært involvert. Tre ganger. (Jeg har tre skotter). Glemmer heller aldri kveldsturen i Frognerparken for et par år siden. På vei inn hovedporten gikk vi side om side med et amerikansk turistpar. Han sa til henne: Oh, look at those lovely three Schnauzers, honey! Jeg smilte overbærende, men sa ingenting. Vel framme ved monolitten møtte jeg dem igjen. Denne gang sa han: Oh look honey, there are those three Schnauzers again. Denne gang fikk han en hyggelig, om enn kanskje litt lang, innføring i rasen skotsk terrier. Det var en deilig varm sommerkveld, og jeg tror ikke han forveksler skotte med schnauzer igjen.
De få innbyggerne i Skien som faktisk gjenkjenner rasen er som regel tørrlagte alkoholikere. De kan finne på å spørre: Å har´u gjort´a den hvite hen-æ? (Hvor har du gjort av den hvite?). Disse har sannsynligvis svært mange gamle gode minner fra den gang det gikk an å kjøpe Black & White whisky på polet. Den var jo bare litt dyrere enn den unike norske blandingen Upper Ten. En gang prøvde jeg forresten å forklare at den hvite hunden på B&W-logoen er en Westie. Det falt på stengrunn. Derfor gjør jeg aldri det igjen.
På ferie i Lofoten i sommer ble jeg ropt etter. Jeg var på spasertur i Henningsvær. Det var en av de to dagene det var over ti grader varmt og opphold der oppe. En ung fyr med østlandsdialekt ba meg vente litt og ikke gå noe sted. Jeg jobber som lærer i norsk videregående skole og er derfor vant til litt av hvert, men jeg må innrømme at jeg tenkte at fyren kanskje var litt merkelig. (Ikke helt midt på Gauskurven, liksom). Etter ett minutt dukket han opp igjen med en liten sort hund på slep. Da han kom nærmere kunne jeg (men nok ikke så veldig mange andre) se at det var en skotte. Skamklipt, men endog en skotte. Vi hadde det fryktelig hyggelig. Hunden hadde aldri tidligere møtt en annen skotte. Tror egentlig vi underholdt store deler av Henningsvær den dagen, vi fikk i alle fall utrolig mye oppmerksomhet. Mange fikk førstegangsinformasjon om rasen. Sannsynligheten er liten for at det noensinne har vært fire skotter i fiskeværet samtidig tidligere. Jeg mener, det bor vel knapt nok fire mennesker der om vinteren.
Naboen min er norsk konsul for kongedømmet Lesotho. Villaen hans fungerer som konsulat. Det føres veldig fornemt ut, ikke sant? (Det er fornemt). Mitt hus (som er betydelig mindre enn naboens) fungerer som norsk ambassade for skotsk terrier. Jeg vet at det finnes flere skotske ambassader enn i Skien, og er glad for det, men Norge trenger mange flere ambassadører for rasen. Det haster. Derfor oppfordrer jeg dere til å SMILE når du møter fremmede om de viser interesse skotten din. VÆR OVERBÆRENDE når folk stiller ”dumme” spørsmål. Vi trenger flere unge folk i miljøet. VÆR IMØTEKOMMENDE, hyggelig og ærlig når noen spør om rasens styrker og svakheter. Den du snakker med kan være en fremtidig oppdretter av skotsk terrier. Man vet aldri.
DENNE PETITEN BLE FØRSTE GANG PUBLISERT I TERRIERBLADET NR. 4, DESEMBER 2010.
Petiten ble andre gang publisert i Norsk Kennels Klubs HUNDESPORT nr. 2 2011.
