Wednesday, February 16, 2011

STABBED at our Open Show venue!


















En mann ble knivstukket og ranet ved Mule Varde på lørdag, bare et steinkast fra Openshow-utstillingsringen vår. Håper det roer seg i området før vi inntar stedet lørdag 28. mai ;-) Sjekk lenken nedenfor:


A man was stabbed and robbed on Saturday just outside our Open Show venue, hope things calm down a little before the 28th of May - when our next show takes place!

Foto: www.varden.no

Sneak PREVIEW




























Snik-titt på neste Terrierbladet!
A sneak preview of the up coming Norwegian Terrier Club magazine

CAT attack!



















Beklager blogpausen (igjen). Denne gang er den uforskyldt: Jeg har hatt tildels store ryggproblemer og også holdt på med rasespesialen (1999 er siste gang skotten ble presentert i bladet) til neste Terrierbladet sammen med Jarl Anthonisen. 
Dette bildet fikk jeg akkurat fra Snorre Svae på Mysen. Ser ut som om at skotten tar angrepet med stoisk ro!

Sorry about the blog-break. Have been knocked out with a bad back, and also busy working on a breed presentation for the next Norwegian Terrier Club magazine. 
Seems this Scottie is taking the cat attack in his stride. How typical.

Saturday, January 15, 2011

SNOW SCOTTIE. Sea horse.














Det jeg nok liker aller, aller mest på en skotte er den lekre, elegante, buede halsen. Akkurat som på en araber. Bildet til venstre er av min lille Lulu og av Maud Maria.

What I appreciate most in a Scottie is probably it´s lovely arched neckline. To die for! Just like in a thoroughbred arab.
The pic on the left is of my Lulu and Maud Maria.

Wednesday, December 8, 2010

Jøsh-e-nam-å-daer, åssen slag er´re dær-æ?






































Jøsh-e-nam-å-daer, åssen slag er´re dær-æ? På spasertur i bydelen Kleiva i Skien for ikke så fryktelig lenge siden ble min venn Gerd Elin Bøe og jeg møtt av denne replikken fra en av byens eldre urinnbyggere, over stakittgjerdet hennes, da vi kom gående med våre fem nydelige skotter. Gerd Elin kommer fra snobbebyen Sandefjord, hun forstod derfor ikke ett ord stakkar. For å oversette hva skiensdamen egentlig sa til vanlig bokmål: Men i alle dager, hvilken rase er dette her da?

Det er en type schnauzer, ikke sant? Dette er et annet spørsmål jeg som skotteeier også ofte får. Spørsmålet blir gjerne stilt av yngre mennesker med et ansiktsutrykk som avslører at de er bittelitt usikre. Sannsynligvis tror de det er resultatet av en gatemiks der en schnauzer har vært involvert. Tre ganger. (Jeg har tre skotter). Glemmer heller aldri kveldsturen i Frognerparken for et par år siden. På vei inn hovedporten gikk vi side om side med et amerikansk turistpar. Han sa til henne: Oh, look at those lovely three Schnauzers, honey! Jeg smilte overbærende, men sa ingenting. Vel framme ved monolitten møtte jeg dem igjen. Denne gang sa han: Oh look honey, there are those three Schnauzers again. Denne gang fikk han en hyggelig, om enn kanskje litt lang, innføring i rasen skotsk terrier. Det var en deilig varm sommerkveld, og jeg tror ikke han forveksler skotte med schnauzer igjen.

De få innbyggerne i Skien som faktisk gjenkjenner rasen er som regel tørrlagte alkoholikere. De kan finne på å spørre: Å har´u gjort´a den hvite hen-æ? (Hvor har du gjort av den hvite?). Disse har sannsynligvis svært mange gamle gode minner fra den gang det gikk an å kjøpe Black & White whisky på polet. Den var jo bare litt dyrere enn den unike norske blandingen Upper Ten. En gang prøvde jeg forresten å forklare at den hvite hunden på B&W-logoen er en Westie. Det falt på stengrunn. Derfor gjør jeg aldri det igjen.

På ferie i Lofoten i sommer ble jeg ropt etter. Jeg var på spasertur i Henningsvær. Det var en av de to dagene det var over ti grader varmt og opphold der oppe.  En ung fyr med østlandsdialekt ba meg vente litt og ikke gå noe sted. Jeg jobber som lærer i norsk videregående skole og er derfor vant til litt av hvert, men jeg må innrømme at jeg tenkte at fyren kanskje var litt merkelig. (Ikke helt midt på Gauskurven, liksom). Etter ett minutt dukket han opp igjen med en liten sort hund på slep. Da han kom nærmere kunne jeg (men nok ikke så veldig mange andre) se at det var en skotte. Skamklipt, men endog en skotte. Vi hadde det fryktelig hyggelig. Hunden hadde aldri tidligere møtt en annen skotte. Tror egentlig vi underholdt store deler av Henningsvær den dagen, vi fikk i alle fall utrolig mye oppmerksomhet. Mange fikk førstegangsinformasjon om rasen. Sannsynligheten er liten for at det noensinne har vært fire skotter i fiskeværet samtidig tidligere. Jeg mener, det bor vel knapt nok fire mennesker der om vinteren.

Naboen min er norsk konsul for kongedømmet Lesotho. Villaen hans fungerer som konsulat. Det føres veldig fornemt ut, ikke sant? (Det er fornemt).  Mitt hus (som er betydelig mindre enn naboens) fungerer som norsk  ambassade for skotsk terrier. Jeg vet at det finnes flere skotske ambassader enn i Skien, og er glad for det, men Norge trenger mange flere ambassadører for rasen. Det haster. Derfor oppfordrer jeg dere til å SMILE når du møter fremmede om de viser interesse skotten din. VÆR OVERBÆRENDE når folk stiller ”dumme” spørsmål. Vi trenger flere unge folk i miljøet. VÆR IMØTEKOMMENDE, hyggelig og ærlig når noen spør om rasens styrker og svakheter. Den du snakker med kan være en fremtidig oppdretter av skotsk terrier. Man vet aldri.

DENNE PETITEN BLE FØRSTE GANG PUBLISERT I TERRIERBLADET NR. 4, DESEMBER 2010. 
Petiten ble andre gang publisert i Norsk Kennels Klubs HUNDESPORT  nr. 2 2011.

Sorry...

The last two blogs have been in Norwegian only.

Tuesday, November 9, 2010

Safety (AND STYLE) in numbers

Husker jeg leste historiske registreringstall for skotter i et britisk klubbtidsskrift for ikke så lenge siden. Det var påfallende mange registreringer rett før utbruddet av andre verdenskrig. Over 10 000 valper i løpet av ett år om jeg ikke husker feil. Dette tallet representerer kun de hundene som er registrert gjennom the Kennel Club. Man må regne med at mange, mange flere skotter ble født og solgt uten å bli registrert i klubben i Storbritannia.

Siden har det (bare) gått nedover. Riktignok kan man klappe seg tilfreds på ryggen over at skottetypen vi har i dag er blitt sunnere (bortsett fra fertilitet) og vakrere – men det har jammen ikke blitt flere av dem… I denne sammenheng vil nok mange hevde at det å drette opp en rase som er ”for” populær ikke er bra for rasen, dette har sammenheng med mange ting som for eksempel useriøse oppdrettere uten ansvarsfølelse for type (men med mye ansvarsfølelse for kjappe penger, og enda mindre følelse for å sile ut gode hjem til valpene) og matadoravl og lignende. Man kan si at det er fordeler og ulemper med det meste!

I våre dager hvor Cairn er den eneste ”skotske” terrieren på tetsplass på NTKs registreringsliste, kan man undre seg i hvor det gikk galt hen for vår egen rase? Hva er det som gjør at en tidligere så utrolig stor og populær rase blir så usynlig i det store hundebildet? Er den upopulær og totalt uelsket, eller bare glemt? Hvorfor?

I skotten, hunden som så mange grafisk designere har yndet å stilisere i over 100 år, sine glansdager hadde folk en stil og eleganse som svært få har i dag. Kan det være derfor terrieren vår er blitt glemt? Om du bor i joggebukse og goretex og knapt nok har tid til å gre ditt eget hår – for ikke å snakke om hundens -  er kanskje ikke skotten rasen som appellerer mest? Til det er den for raffinert.

Jeg har i bildet her satt sammen en collage fra den optimistiske mellomkrigstiden – da folk satt pris på stil med stor S. Ikke minst når det gjaldt hundehold!

Skal vi snu trenden sammen?